Etter at eg måtte selge stolen tilbake til butikken og reise stollaus heim til Marte, var eg svært nedrulla. Eg søkte trøst hos ein kamerat, Martin. Som ungararar fleist veit han alltid ei råd, og foreslo derfor at eg og han skulle låne sykkelen til ei venninne av oss frå Sverige. Med sykkelen skulle me ta bussen til butikken og hente stolen min heim, sa Martin. Eg var skeptisk. Stolen var stor og vegen var lang, sa eg. Dette meinte Martin at ikkje var noko å syte over. Eg takka ydmykt for tilbudet og me vart einige om at turen opp bakkane ville vere bra for vår Gesundheit. Saman la me strategiar for pålasting, surring og transport av det fabelaktige møbelet. Me fann ut at det kunne vere smart å gå ein på kvar side av sykkelen. Turen berekna me til to timar.
(illustrasjonsfoto)Då me hadde kikka på værmeldinga og sagt over telefonen at jo, i morgon var dagen, og lagt på, då kom Marte heim. Ho hadde vore i byen på kafe med ei ny vennine. Ho hadde fått seg ein venn den kvelden. Slik hadde det seg. Vennen hadde bil og slutten på historien er derfor langt mindre spanande enn det bygga seg opp til. Martin og meg har dessutan eindel jogging å ta igjen for å kompensere for tapet av eit interessant transportprosjekt og treninga det ville ha gitt oss.
1 kommentar:
det va synd at du gjekk glipp av den treninga, men det byr seg vel andre sjansar te å trena. Vegard
Legg inn en kommentar